Hitra
For å få maksimal utsikt over øyriket, er det Eldsfjellet som gjelder. Og for å komme seg opp dit er det bare å sikte seg inn mot vindmølleparken som er lett synlig fra de fleste steder på Hitra.
Lokalavisa bestemte seg derfor en knallværsdag å spenne på seg skiene for å se nærmere på de hvite propellene som evig snurrer rundt i vinden. Og samtidig få en trimtur i fin natur på kjøpet.
Slak vakker opptur
Turen startet ved Straum på Uthitra, der vi fulgte anleggsveien (ikke åpen for vanlig bilferdsel) som slynger seg slakt oppover fjellsiden. Her var det brøytet og supert skiføre. Veien er slak og fin og egner seg fint for en familietur med unger, men det spørs om ungene klarer å henge med helt til toppen, som ligger 10 kilometer unna.
Nede på venstre side av veien renner Dalaelva, i en dal som sikkert heter Dalen. Her vokser gamle høyreiste furutrær som omkranser flate myrdrag og bergknauser.
Se opp for flygende is
Vindmøllene blir ikke synlige før veien dreier innover en dal som går opp mot fjellet. Først her begynner man å ane dimensjonene på de snurrende kraftverkene, men det er ikke før man står under en vindmølle at man skjønner hvor store de er.
Ved tregrensen har kraftselskapet satt opp en driftshytte, og her står det også et informasjonsskilt om hvordan man skal ferdes «vindparken», som de så fint kaller det.
Det vi spesielt bet oss merke i var første punkt: Hold avstand fra vindmøllene i perioder med da det kan løsne is fra vingene.
Det betyr at man må holde avstand stort sett hele vinteren. Og hvor stor avstand bør man holde? For å være på den sikre siden ble møllen så raskt som mulig passert i rotasjonsplanet, der vi mente det var størst sjanse for å bli bombardert av en isklump. Og da vi kom skikkelig nære innpå så vi jammen store isbiter som løsnet og dundret ned i snøen.
Utsikt til det meste
Best å finne seg en trygg plass å spise nisten og nyte utsikten.
Og utsikten er som ventet. Men man må bevege seg litt for å kunne se til alle kanter. Her kan man se fra øst til vest på Hitra. I nord ligger Frøya flatere enn forventet, og med øyrekka utenfor, Halten kunne vi sikkert sett om det ikke hadde vært for den evige ølrøyken. I sør strekker Trondheimsleia seg langs fjellrekka i innlandet. Og det hele på en slik finværsdag.
Eldsfjellet hadde kanskje vært finere uten vindmøllene, men det er en opplevelse å se dem i virksomhet på nært hold, og de kunne lett vært styggere. Og det produserer jo også CO2-fri strøm som blir kjekt å nyte når vi kommer hjem igjen.